1
00:00:24,709 --> 00:00:27,834
SVANEN

2
00:00:27,834 --> 00:00:29,418
OFFENTLIG GANGVEI

3
00:00:29,418 --> 00:00:32,334
Ernie hadde fått et gevær til bursdagen.

4
00:00:32,334 --> 00:00:36,001
Han tok med geværet og en eske kuler
for å se hva han kunne drepe.

5
00:00:36,001 --> 00:00:37,293
Utenfor Raymonds hus

6
00:00:37,293 --> 00:00:40,709
stakk han to fingre i munnen
og plystret skingrende.

7
00:00:41,501 --> 00:00:44,376
Raymond var Ernies bestevenn.
Han bodde like ved.

8
00:00:44,376 --> 00:00:46,501
Han holdt geværet over hodet.

9
00:00:46,501 --> 00:00:49,418
"Jøss", sa Raymond.
"Det kan vi ha det moro med!"

10
00:00:50,376 --> 00:00:53,626
De to guttene gikk av sted.
Dette var en lørdag morgen i mai.

11
00:00:53,626 --> 00:00:55,668
Kastanjetrærne sto i full blomst,

12
00:00:55,668 --> 00:00:58,209
og hagtornen var hvit langs hekkene.

13
00:00:58,209 --> 00:01:01,126
Mens Ernie og Raymond gikk
langs den smale hekkestien,

14
00:01:01,126 --> 00:01:03,209
skjøt de alle småfugler de så.

15
00:01:03,209 --> 00:01:06,126
Dompaper, jernspurver,
tornsangere og gulspurver.

16
00:01:06,126 --> 00:01:09,251
Da de kom til jernbanelinjen,
dinglet 14 småfugler

17
00:01:09,251 --> 00:01:10,834
på et tau.

18
00:01:11,668 --> 00:01:14,834
"Se", hvisket Ernie og pekte
med en lang arm. "Der borte!"

19
00:01:14,834 --> 00:01:16,751
En liten gutt så opp

20
00:01:16,751 --> 00:01:19,418
i grenene på et gammelt tre
gjennom en kikkert.

21
00:01:19,418 --> 00:01:21,084
"Den lille dusten Watson!"

22
00:01:22,584 --> 00:01:24,459
Peter Watson var liten og sped.

23
00:01:24,459 --> 00:01:27,501
Han var fregnet
og brukte briller med tykke glass.

24
00:01:27,501 --> 00:01:28,834
Han var svært intelligent,

25
00:01:28,834 --> 00:01:31,709
allerede sisteårselev,
selv om han bare var 13.

26
00:01:31,709 --> 00:01:34,543
Han elsket musikk, og spilte piano også.

27
00:01:34,543 --> 00:01:37,126
Han var ikke god på spill.
Han var stille og høflig.

28
00:01:39,043 --> 00:01:42,293
De to større guttene snek seg
innpå den lille gutten.

29
00:01:44,293 --> 00:01:46,793
Han så dem ikke på grunn av kikkerten,

30
00:01:46,793 --> 00:01:49,459
og var dypt fengslet av det han så på.

31
00:01:50,459 --> 00:01:52,834
"Opp med henda",
ropte Ernie og siktet på ham.

32
00:01:52,834 --> 00:01:54,501
Peter Watson skvatt til.

33
00:01:56,501 --> 00:01:59,168
Han stirret på de to inntrengerne
gjennom kikkerten.

34
00:01:59,168 --> 00:02:01,501
"Kom igjen", ropte Ernie. "Opp med henda!"

35
00:02:01,501 --> 00:02:02,918
Peter Watson sto stille

36
00:02:02,918 --> 00:02:05,709
og holdt kikkerten foran seg
med begge hender.

37
00:02:05,709 --> 00:02:07,543
Han så på Raymond og Ernie.

38
00:02:07,543 --> 00:02:11,126
Han var ikke redd,
men visste bedre enn å tulle med de to.

39
00:02:11,126 --> 00:02:13,751
Han hadde lenge lidd
av deres oppmerksomhet.

40
00:02:13,751 --> 00:02:14,876
Opp med henda.

41
00:02:14,876 --> 00:02:16,834
Det var det eneste fornuftige.

42
00:02:16,834 --> 00:02:19,751
Raymond tok et steg fram
og snappet til seg kikkerten.

43
00:02:19,751 --> 00:02:21,668
"Hvem spionerer du på?", sa han.

44
00:02:21,668 --> 00:02:23,959
Peter Watson vurderte mulighetene.

45
00:02:23,959 --> 00:02:26,751
Han kunne snu og løpe,
men de ville tatt ham straks.

46
00:02:26,751 --> 00:02:29,334
Han kunne ropt om hjelp,
men ingen ville hørt.

47
00:02:29,334 --> 00:02:31,584
Han kunne derfor bare være rolig

48
00:02:31,584 --> 00:02:33,959
og prøve å snakke seg ut av situasjonen.

49
00:02:33,959 --> 00:02:36,418
"Jeg så på en grønn hakkespett", sa Peter.

50
00:02:36,418 --> 00:02:39,668
"En hva?"
"En grønn hann-hakkespett." <i>Picus viridis.</i>

51
00:02:39,668 --> 00:02:43,001
"Den hakket på det døde treet
på jakt etter mat."

52
00:02:43,001 --> 00:02:45,084
"Hvor?", spurte Ernie og hevet geværet.

53
00:02:45,084 --> 00:02:47,376
"Jeg tar den!" "Nei", sa Peter

54
00:02:47,376 --> 00:02:50,459
og så på fuglefangsten
som hang på Raymonds skulder.

55
00:02:50,459 --> 00:02:54,001
"Den fløy vekk da du ropte.
Hakkespetter er lettskremte."

56
00:02:59,834 --> 00:03:01,668
Raymond hvisket noe til Ernie.

57
00:03:01,668 --> 00:03:04,126
Ernie slo seg på låret. "Flott idé!"

58
00:03:04,126 --> 00:03:06,918
Han la ned geværet og gikk mot Peter.

59
00:03:06,918 --> 00:03:08,376
Kastet ham i bakken.

60
00:03:08,376 --> 00:03:11,251
Raymond tok frem litt tau
og skar av en bit.

61
00:03:11,251 --> 00:03:13,459
De bandt sammen Peters håndledd.

62
00:03:13,459 --> 00:03:15,043
"Nå beina", sa Raymond.

63
00:03:15,043 --> 00:03:17,793
Peter kjempet imot
og fikk et slag i magen.

64
00:03:17,793 --> 00:03:19,584
Det slo luften ut av ham.

65
00:03:19,584 --> 00:03:22,084
De større guttene bandt anklene hans
med mer tau

66
00:03:22,084 --> 00:03:23,626
som en kylling.

67
00:03:23,626 --> 00:03:25,168
Ernie tok opp geværet,

68
00:03:25,168 --> 00:03:28,418
og de begynte å bære gutten
mot togskinnene.

69
00:03:28,418 --> 00:03:30,459
Peter Watson var helt stille.

70
00:03:30,459 --> 00:03:33,334
Uansett hva de planla,
hjalp det ikke å snakke.

71
00:03:33,334 --> 00:03:35,251
De dro ham ned til elvebredden

72
00:03:35,251 --> 00:03:38,418
og la ham på langs mellom sporene.
Disse sporene.

73
00:03:40,418 --> 00:03:41,626
Disse sporene.

74
00:03:41,626 --> 00:03:44,626
Dette hendte meg for 27 år siden.
Jeg er Peter Watson.

75
00:03:46,209 --> 00:03:47,793
"Mer tau", sa Ernie.

76
00:03:51,876 --> 00:03:53,959
Da de var ferdige, var Peter hjelpeløst

77
00:03:53,959 --> 00:03:55,709
fastbundet mellom sporene.

78
00:03:55,709 --> 00:03:58,459
Det eneste han kunne lee,
var hode og føtter.

79
00:03:58,459 --> 00:04:01,376
Ernie og Raymond tok et steg bakover
for å inspisere.

80
00:04:01,376 --> 00:04:03,376
"Vi har gjort en god jobb", sa Ernie.

81
00:04:03,376 --> 00:04:06,334
"Dette er drap",
sa gutten mellom skinnene.

82
00:04:06,334 --> 00:04:08,334
"Ikke sikkert", sa Ernie.

83
00:04:08,334 --> 00:04:10,376
"Spørs på togenes klaring.

84
00:04:10,376 --> 00:04:13,126
Ligger du flatt, kan du overleve."

85
00:04:14,584 --> 00:04:18,001
De større guttene klatret opp på bredden
og satt bak noen busker.

86
00:04:18,001 --> 00:04:20,209
Ernie fant fram en pakke røyk. De røykte.

87
00:04:20,209 --> 00:04:22,501
Peter visste de ikke ville slippe ham løs.

88
00:04:22,501 --> 00:04:24,501
Dette var gale, farlige gutter.

89
00:04:24,501 --> 00:04:27,043
Gale, farlige, dumme gutter.

90
00:04:27,043 --> 00:04:29,876
"Jeg må beholde roen og tenke",
sa Peter til seg selv.

91
00:04:29,876 --> 00:04:32,084
Han lå stille og vurderte sjansene.

92
00:04:32,084 --> 00:04:34,043
Den høyeste delen av hodet var nesen.

93
00:04:34,043 --> 00:04:37,793
Han anslo at nesen stakk opp
omlag ti centimeter over sporene.

94
00:04:37,793 --> 00:04:40,418
Var det for mye?
Vanskelig å si med moderne tog.

95
00:04:40,418 --> 00:04:43,584
Hodet hans hvilte i løs grus
mellom to sviller.

96
00:04:43,584 --> 00:04:45,918
Han måtte prøve å grave seg ned litt.

97
00:04:45,918 --> 00:04:48,793
Han begynte å vri hodet
for å skyve bort grus,

98
00:04:48,793 --> 00:04:51,626
og laget seg etter hvert
en liten fordypning.

99
00:04:51,626 --> 00:04:54,043
Han anslo at hodet var senket
fem centimeter.

100
00:04:54,043 --> 00:04:56,084
Det holdt. Men hva med føttene?

101
00:04:56,084 --> 00:04:59,043
Han bøyde vristene så de ble nesten flate,

102
00:04:59,043 --> 00:05:00,834
og ventet på toget.

103
00:05:00,834 --> 00:05:04,501
Han lurte på om det ble dannet vakuum
under toget

104
00:05:04,501 --> 00:05:07,626
mens det kjørte over ham,
som kunne suge ham opp.

105
00:05:07,626 --> 00:05:09,209
Han måtte fokusere helt

106
00:05:09,209 --> 00:05:12,043
på å presse hele kroppen ned i bakken.

107
00:05:12,043 --> 00:05:15,918
"Ikke bli slapp.
Hold deg stiv og press deg ned i bakken."

108
00:05:15,918 --> 00:05:18,126
Peter så på himmelen over seg

109
00:05:18,126 --> 00:05:21,001
der én enkelt kumulussky svevde forbi.

110
00:05:21,001 --> 00:05:22,834
Et fly passerte skyen.

111
00:05:22,834 --> 00:05:25,084
Et lite høyvinget monoplan med rødt skrog.

112
00:05:25,084 --> 00:05:29,251
En gammel Piper Cub, tenkte han,
og så på det til det forsvant.

113
00:05:29,251 --> 00:05:30,418
Så hørte han plutselig

114
00:05:30,418 --> 00:05:34,334
en underlig vibrerende lyd
fra skinnene på hver side av seg.

115
00:05:34,334 --> 00:05:37,543
Det var en veldig lav,
så vidt hørbar trommende hvisken

116
00:05:37,543 --> 00:05:40,418
som virket som den kom
fra skinner langt borte.

117
00:05:46,168 --> 00:05:48,918
Peter løftet hodet og så ned på sporet

118
00:05:48,918 --> 00:05:51,168
som strakk seg langt bortover,

119
00:05:51,168 --> 00:05:52,209
og så toget.

120
00:05:52,209 --> 00:05:55,168
Først bare en svart prikk,
men med løftet hode

121
00:05:55,168 --> 00:05:56,793
ble den større og større

122
00:05:56,793 --> 00:05:59,251
og begynte å ta form
og var ikke lenger en prikk,

123
00:05:59,251 --> 00:06:02,543
men i stedet en stor,
firkantet front på et lokomotiv.

124
00:06:02,543 --> 00:06:04,876
Peter senket hodet og presset det ned

125
00:06:04,876 --> 00:06:07,001
i hullet han hadde gravd i grusen.

126
00:06:07,001 --> 00:06:08,543
Han bøyde føttene flate.

127
00:06:08,543 --> 00:06:11,584
Han lukket øynene hardt
og presset kroppen ned.

128
00:06:11,584 --> 00:06:14,459
Toget kom i eksplosiv fart.

129
00:06:14,459 --> 00:06:16,168
Som et skudd i hodet.

130
00:06:16,168 --> 00:06:18,876
Sammen med eksplosjonen
kom en skrikende vind

131
00:06:18,876 --> 00:06:22,293
som en orkan som blåste
ned i neseborene og lungene.

132
00:06:22,293 --> 00:06:25,084
Støyen var øredøvende
og vinden kvelte ham.

133
00:06:25,084 --> 00:06:27,168
Han følte at han ble spist levende

134
00:06:27,168 --> 00:06:31,126
og havnet i magen
på et skrikende, morderisk monster.

135
00:06:31,126 --> 00:06:33,334
<i>Og så var det over. Toget var borte.</i>

136
00:06:34,043 --> 00:06:36,501
Peter Watson åpnet øynene og så opp

137
00:06:36,501 --> 00:06:39,084
på den store, hvite skyen
som ennå var der.

138
00:06:39,084 --> 00:06:41,626
Alt var over. Han hadde klart seg.

139
00:06:48,168 --> 00:06:49,834
- Befri ham.
- ...sa Ernie.

140
00:06:49,834 --> 00:06:52,709
Raymond skar over tauene
som bandt Peter til sporet.

141
00:06:52,709 --> 00:06:55,126
"Befri beina, men hold hendene bundet."

142
00:06:55,126 --> 00:06:57,501
Raymond skar over tauet rundt anklene.

143
00:06:57,501 --> 00:07:00,626
"Du er fremdeles vår fange", sa Ernie.

144
00:07:00,626 --> 00:07:04,668
De to større guttene førte Peter Watson
over engen mot innsjøen.

145
00:07:04,668 --> 00:07:07,376
Fangens håndledd var
fortsatt sammenbundet.

146
00:07:07,376 --> 00:07:09,459
Ernie holdt geværet i én hånd,

147
00:07:09,459 --> 00:07:12,459
og Raymond bar kikkerten
han hadde tatt fra Peter.

148
00:07:16,084 --> 00:07:17,501
Innsjøen var lang og smal

149
00:07:17,501 --> 00:07:19,834
med høye piletrær rundt.

150
00:07:19,834 --> 00:07:21,709
I midten var vannet klart,

151
00:07:21,709 --> 00:07:24,251
men nærmere land var det en skog av siv.

152
00:07:24,251 --> 00:07:27,001
"Jeg foreslår følgende", sa Ernie.

153
00:07:27,001 --> 00:07:29,043
"Du tar armene, jeg tar beina,

154
00:07:29,043 --> 00:07:33,043
og så slenger vi ham så langt ut vi kan
over det gjørmete sivet."

155
00:07:33,043 --> 00:07:35,751
"Se!" avbrøt Raymond. "Der! Vi tar den!"

156
00:07:35,751 --> 00:07:37,793
Peter Watson snudde seg og så det straks.

157
00:07:37,793 --> 00:07:40,834
Et rede av en stor haug med siv og grener

158
00:07:40,834 --> 00:07:43,043
over en halvmeter over vannet.

159
00:07:43,043 --> 00:07:47,293
Og oppå satt en praktfull hvit svane
like rolig som en vannets frue.

160
00:07:47,293 --> 00:07:50,834
Hodet var snudd mot guttene,
våkent og vaktsomt.

161
00:07:50,834 --> 00:07:53,293
"Svarte!", ropte Raymond.
"For en skjønnhet!"

162
00:07:53,293 --> 00:07:56,834
Ernie slapp fangens arm
og løftet geværet til skulderen.

163
00:07:56,834 --> 00:08:00,418
"Dette er et fuglereservat",
stammet Peter.

164
00:08:00,418 --> 00:08:02,334
"Et hva?", spurte Ernie.

165
00:08:02,334 --> 00:08:05,584
Peter følte et vilt raseri bygge seg opp
inni seg.

166
00:08:05,584 --> 00:08:07,376
Han prøvde å snakke rolig.

167
00:08:07,376 --> 00:08:09,793
"Svaner er de mest verneverdige fuglene,

168
00:08:09,793 --> 00:08:13,334
og ingen skyter en fugl på redet.
Den kan ha unger under.

169
00:08:13,334 --> 00:08:16,626
Ikke gjør det. Vær så snill! Slutt!"

170
00:08:18,209 --> 00:08:20,376
Kula traff svanen i det elegante hodet,

171
00:08:20,376 --> 00:08:23,543
og den lange, hvite nakken sank langsomt
til siden av redet.

172
00:08:33,918 --> 00:08:34,751
Åpne.

173
00:08:47,751 --> 00:08:50,126
"Løsne hendene hans, Raymond.
Han er fuglehund."

174
00:08:50,126 --> 00:08:53,084
Raymond skar over tauet
rundt guttens håndledd.

175
00:08:53,084 --> 00:08:54,251
"Hent den!"

176
00:08:54,251 --> 00:08:55,543
"Jeg nekter", sa jeg.

177
00:08:56,376 --> 00:08:59,501
Ernie fiket hardt til Peter.

178
00:08:59,501 --> 00:09:02,168
Noen dråper blod rant ut av ett nesebor.

179
00:09:02,168 --> 00:09:05,834
"Prøv å nekte én gang til,
så lover jeg deg:

180
00:09:05,834 --> 00:09:08,751
Jeg slår ut hver eneste blanke fortann,

181
00:09:08,751 --> 00:09:10,876
oppe og nede. Forstått?"

182
00:09:10,876 --> 00:09:11,918
Peter sa ingenting.

183
00:09:11,918 --> 00:09:14,209
"Svar meg!" bjeffet Ernie. "Forstår du?"

184
00:09:14,209 --> 00:09:16,959
"Ja", sa Peter Watson lavt.
"Jeg forstår det."

185
00:09:17,834 --> 00:09:19,668
Tårene rant nedover Peters fjes

186
00:09:19,668 --> 00:09:22,084
mens han gikk nedover bredden
og uti vannet.

187
00:09:22,084 --> 00:09:25,751
Han vasset ut til den døde svanen
og løftet den varsomt opp.

188
00:09:25,751 --> 00:09:29,293
Under var det to små unger
dekket av grått dun.

189
00:09:29,293 --> 00:09:31,668
De klynget seg sammen midt i redet.

190
00:09:31,668 --> 00:09:34,001
"Noen egg?" ropte Ernie fra land.

191
00:09:38,668 --> 00:09:41,043
"Nei", svarte Peter. "Ingenting."

192
00:09:46,251 --> 00:09:48,918
Han bar den døde svanen på land.

193
00:09:48,918 --> 00:09:52,793
Han la den forsiktig på bakken
og så på de to andre.

194
00:09:52,793 --> 00:09:56,084
Øynene, fremdeles tårevåte,
flammet av raseri.

195
00:09:56,084 --> 00:09:58,584
"Det er dere som bør være døde", sa han.

196
00:09:58,584 --> 00:10:02,084
Ernie virket litt forfjamset,
men kom seg raskt.

197
00:10:02,084 --> 00:10:05,251
En farlig liten gnist danset
i de små, svarte øynene.

198
00:10:07,543 --> 00:10:09,043
"Gi meg kniven, Raymond."

199
00:10:11,668 --> 00:10:14,584
Det er et ledd i beinet
hvor vingen møter fuglen.

200
00:10:14,584 --> 00:10:18,168
Ernie stakk kniven i leddet
og skar gjennom senen.

201
00:10:18,168 --> 00:10:19,918
Kniven var skarp og kvesset,

202
00:10:19,918 --> 00:10:22,376
og snart falt vingen av i ett stykke.

203
00:10:22,376 --> 00:10:25,126
Ernie snudde svanen
og skar av den andre vingen.

204
00:10:25,126 --> 00:10:27,709
"Tau", sa han
og rakte ut hånden til Raymond.

205
00:10:30,251 --> 00:10:32,584
Ernie skar av åtte meterlange stykker.

206
00:10:32,584 --> 00:10:36,043
Han bandt taubitene på toppen
av den store vingen.

207
00:10:36,043 --> 00:10:37,376
"Stikk ut armene."

208
00:10:40,668 --> 00:10:43,126
Peter Watson sto i sola ved innsjøen

209
00:10:43,126 --> 00:10:44,751
på denne fine mai-morgenen

210
00:10:44,751 --> 00:10:47,168
med enorme, slappe og blodige vinger

211
00:10:47,168 --> 00:10:49,543
dinglende grotesk langs sidene.

212
00:10:49,543 --> 00:10:52,668
Ernie klappet i hendene
og danset litt på gresset.

213
00:10:59,668 --> 00:11:01,918
"Er dere ferdige?" spurte Peter.

214
00:11:01,918 --> 00:11:04,543
"Svaner snakker ikke", sa Ernie.

215
00:11:04,543 --> 00:11:08,626
De marsjerte langs elvebredden
til de kom til et høyt piletre.

216
00:11:08,626 --> 00:11:10,834
Grenene hang lavt fra høyt oppe

217
00:11:10,834 --> 00:11:13,376
helt til de nesten berørte vannflaten.

218
00:11:14,126 --> 00:11:15,751
"Det du gjør, herr Svane,

219
00:11:15,751 --> 00:11:18,001
er å klatre opp i toppen, og derfra

220
00:11:18,001 --> 00:11:20,376
skal du spre vingene og fly!"

221
00:11:20,376 --> 00:11:22,293
"Fantastisk!" ropte Raymond.

222
00:11:22,293 --> 00:11:23,793
Tanken på å være høyt oppe

223
00:11:23,793 --> 00:11:26,959
og utenfor pøblenes rekkevidde
appellerte til Peter.

224
00:11:26,959 --> 00:11:29,126
Der oppe kunne han bli værende.

225
00:11:29,126 --> 00:11:31,668
Han tvilte på at de gadd å komme etter.

226
00:11:31,668 --> 00:11:34,126
I så fall kunne han gå ut på en tynn gren

227
00:11:34,126 --> 00:11:36,376
som ikke holdt vekten til to.

228
00:11:36,376 --> 00:11:40,334
Treet var ganske enkelt å klatre i,
med lave grener å begynne på.

229
00:11:40,334 --> 00:11:42,334
"Høyere!" skrek Ernie. "Fortsett!"

230
00:11:42,334 --> 00:11:45,584
Peter kom til slutt til et punkt
hvor han ikke kom høyere.

231
00:11:45,584 --> 00:11:48,709
Føttene sto på en gren
like tykk som en manns håndledd,

232
00:11:48,709 --> 00:11:51,209
og denne grenen strakk seg over vannet

233
00:11:51,209 --> 00:11:53,084
og bøyde seg grasiøst ned.

234
00:11:53,084 --> 00:11:55,126
Han sto der og hvilte seg.

235
00:11:55,126 --> 00:11:58,751
Han var veldig høyt oppe, minst 15 meter.
Han så ikke de to guttene.

236
00:11:58,751 --> 00:12:01,459
De sto ikke lenger ved foten av treet.

237
00:12:01,459 --> 00:12:02,709
"Hør nøye etter!"

238
00:12:02,709 --> 00:12:04,626
De hadde gått vekk fra treet

239
00:12:04,626 --> 00:12:08,043
til et sted hvor de så gutten på toppen
klart og tydelig.

240
00:12:08,043 --> 00:12:09,376
Da han så ned på dem,

241
00:12:09,376 --> 00:12:11,626
skjønte Peter Watson hvor glisne og tynne

242
00:12:11,626 --> 00:12:13,376
bladene på piletreet var.

243
00:12:13,376 --> 00:12:15,334
De dekket ham nesten ikke.

244
00:12:15,334 --> 00:12:17,376
"Begynn å gå ut på grenen!

245
00:12:17,376 --> 00:12:21,334
Fortsett til du er over
det gjørmete vannet, og så tar du av!"

246
00:12:21,334 --> 00:12:23,168
Peter Watson rørte seg ikke.

247
00:12:23,168 --> 00:12:26,168
Han holdt blikket
på de fjerne figurene nedenfor.

248
00:12:26,168 --> 00:12:28,709
De sto helt stille og så opp på ham.

249
00:12:28,709 --> 00:12:30,001
"Jeg teller til ti,

250
00:12:30,001 --> 00:12:33,793
og hvis du ikke sprer vingene og flyr,
skyter jeg deg ned.

251
00:12:33,793 --> 00:12:36,334
Det blir to svaner jeg har skutt i dag.

252
00:12:36,334 --> 00:12:37,793
Kom igjen.

253
00:12:37,793 --> 00:12:43,584
Én, to, tre, fire, fem, seks!"

254
00:12:43,584 --> 00:12:48,043
Peter Watson sto helt stille.
Ingenting kunne få ham til å røre seg nå.

255
00:12:48,043 --> 00:12:51,418
"Sju, åtte, ni, ti!"

256
00:12:51,418 --> 00:12:53,959
Peter så geværet bli løftet.

257
00:12:53,959 --> 00:12:55,418
Det var siktet rett mot ham.

258
00:12:55,418 --> 00:12:57,084
Han hørte kneppet

259
00:12:57,084 --> 00:12:59,876
og vinden fra kula som føk forbi hodet.

260
00:13:03,251 --> 00:13:05,209
Skummelt, men han rørte seg ikke.

261
00:13:05,209 --> 00:13:07,543
Han så Ernie lade geværet.

262
00:13:07,543 --> 00:13:10,751
"Siste sjanse!" ropte Ernie.
"Den neste treffer deg"!

263
00:13:10,751 --> 00:13:11,668
Peter ventet.

264
00:13:11,668 --> 00:13:13,459
Han så på gutten blant soleiene

265
00:13:13,459 --> 00:13:15,959
i engen under med den andre ved siden av.

266
00:13:15,959 --> 00:13:18,168
Geværet ble igjen løftet.

267
00:13:18,168 --> 00:13:21,543
Denne gangen hørte han smellet
da kula traff ham i låret.

268
00:13:21,543 --> 00:13:24,334
Det var ingen smerte,
men kraften var grusom.

269
00:13:24,334 --> 00:13:27,126
Som om noen hadde slått ham med en slegge,

270
00:13:27,126 --> 00:13:30,126
og det slo begge beina
av grenen han sto på.

271
00:13:30,126 --> 00:13:32,168
Han krafset for å bli hengende.

272
00:13:32,168 --> 00:13:35,459
Den lille grenen han holdt fast i
bøyde seg og knakk.

273
00:13:44,626 --> 00:13:46,751
Enkelte, når de har fått for mye

274
00:13:46,751 --> 00:13:49,084
og blitt drevet til ytterste grense,

275
00:13:49,084 --> 00:13:51,709
bare kollapser og gir opp.

276
00:13:51,709 --> 00:13:53,918
Andre, selv om det ikke er mange,

277
00:13:53,918 --> 00:13:57,584
er av en eller annen grunn
alltid uovervinnelige.

278
00:13:57,584 --> 00:14:00,918
Du møter dem i krig, men også i fredstid.

279
00:14:00,918 --> 00:14:03,043
De har en ukuelig innstilling,

280
00:14:03,043 --> 00:14:06,668
og ingenting, verken smerte
eller tortur eller dødstrusler

281
00:14:06,668 --> 00:14:08,876
får dem til å gi opp.

282
00:14:08,876 --> 00:14:11,418
Lille Peter Watson var en av dem.

283
00:14:11,418 --> 00:14:13,001
Og mens han kjempet

284
00:14:13,001 --> 00:14:16,084
for å unngå å falle ned fra tretoppen,

285
00:14:16,084 --> 00:14:19,959
skjønte han plutselig
at han kom til å vinne.

286
00:14:19,959 --> 00:14:23,209
Han så opp og så et lys skinne
over innsjøen

287
00:14:23,209 --> 00:14:27,876
som var så vakkert og skinnende
at han ikke klarte å se vekk.

288
00:14:27,876 --> 00:14:31,209
Lyset lokket og tiltrakk ham,

289
00:14:31,209 --> 00:14:35,209
og han stupte mot lyset
og spredte vingene.

290
00:14:37,001 --> 00:14:39,918
Tre personer hevdet
å ha sett en stor, hvit svane

291
00:14:39,918 --> 00:14:42,126
sveve over landsbyen den morgenen:

292
00:14:42,126 --> 00:14:43,209
En lærer,

293
00:14:43,209 --> 00:14:46,084
en mann som byttet tegl
på taket av et apotek

294
00:14:46,084 --> 00:14:48,501
og en gutt som lekte i enga i nærheten.

295
00:14:48,501 --> 00:14:51,584
Mrs. Watson, som vasket opp på kjøkkenet,

296
00:14:51,584 --> 00:14:54,834
så tilfeldigvis ut gjennom vinduet
nøyaktig da

297
00:14:54,834 --> 00:14:57,293
noe stort og hvitt krasjlandet

298
00:14:57,293 --> 00:14:59,959
på plenen i bakhagen hennes.

299
00:14:59,959 --> 00:15:01,709
Hun løp ut.

300
00:15:01,709 --> 00:15:03,001
Hun knelte

301
00:15:03,001 --> 00:15:05,668
ved siden av den lille kroppen
til sin eneste sønn.

302
00:15:06,501 --> 00:15:09,543
"Min kjære gutt!" ropte hun.

303
00:15:11,876 --> 00:15:13,126
"Hva skjedde med deg?"

304
00:15:17,334 --> 00:15:22,251
"SVANEN" BLE INSPIRERT AV EN AVISARTIKKEL
OM EN FAKTISK HENDELSE

305
00:15:22,251 --> 00:15:25,001
SOM DAHL HADDE I "IDÉBOKEN" SIN
I TRETTI ÅR

306
00:15:25,001 --> 00:15:27,251
FØR HAN SKREV HISTORIEN I OKTOBER 1976.

307
00:16:29,293 --> 00:16:34,293
Tekst: Gry Viola Impelluso